Hvittingen kan bli inntil 70 cm lang og 3 kg, men vanligvis ikke lenger enn 50 cm. Den er sølvgrå i fargen, mørkere på ryggen og lys på buken. Kun unge individer har en liten skjeggtråd. Munnen er overbitt. Sidelinjen gjør en svak bue over brystfinnene, som har en svart flekk ved roten.
Hvittingen har sin største utbredelse i nordøstlige deler av Atlanterhavet, fra Gibraltar og nordover til Island og Barentshavet. Finnes også i Svartehavet, Middelhavet og vestlige deler av Østersjøen. I Norge finnes hvittingen langs hele kysten, men mest vanlig sør for Stadt.
Hvittingen opptrer fra 10 - 200 m, ofte på mudder- og sandbunn.
Hvittingen er bentopelagisk, men tilbringer mest tid som bunnfisk. Unge hvittinger finnes helt inne ved land, mens de voksne og store individene oppholder seg i litt større avstand til kysten og på større dyp. De kan vandre over store områder, men lite er kjent om vandringsmønstrene.
Hovedføden er krepsdyr og annen fisk som sild. I gytetiden, fra januar til juli, samles hvittingene i store stimer. Både eggene og yngelen er pelagisk. Når yngelen blir omtrent 10 mm søker den ofte beskyttelse mellom nesletrådene til brennmaneter. Når den blir 50 - 100 mm lang søker den mot bunnen.
Norsk sportsfiskerekord: 3,11 kg (Romsdalsfjorden, 1997)
IGFA-verdensrekord: 3,11 kg (Romsdalsfjorden, 1997)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar